Pastinakk

Pastinakk, toårig art i skjermplantefamilien. 40–120 cm høy med grenet stengel, finnete blad og gule blomster i skjerm. Forvillet i Sør-Norge, for øvrig viltvoksende over nesten hele Europa. Som grønnsakplante dyrkes en kulturform med tykk, mør og søt rot. Ligner gulrot og persillerot, men er noe større. Fruktkjøttet er lyst og smaker søtt. Brukes rå, kokt, stuet, gratinert eller gjerne wokstekt. Meget brukt i katolske land i fastetiden sammen med fisk. Hardfør og kan dyrkes som ettårig over hele landet, men blir pga. sin særpregede smak ikke anvendt i større mengder. Pastinakk inneholder ca. 6 mg vitamin C, 490 mg kalium, 4,3 g kostfiber, 81 % vann, 0,6 g fett og 263 kJ tilført energi per 100 g spiselig vare.

Pastinakk, Pastinaca sativa, er en inntil 1m høy urt av skjermplantefamilien.

Planten har gule blomster som står i skjerm på relativt lange blomsterstilker. Roten er spiselig spesielt i det første året og egner seg som salat og grønnsaksblanding. Bladene og stilken kan brukes som grønnsak eller salat på våren, når de fortsatt er myke. Frøene brukes som karvelignende krydder. Roten inneholder inulin og rikelig proteiner og mineraler.

Ifolkemedesin regnes te laget av pastinakk (1 teskje per kopp) som vanndrivende og beroligende

 

Høsting og lagring

Pastinakk kan med fordel få vokse utover høsten. Den legger på seg mye i september og tar ikke skade av lett nattefrost, snarer tvert imot. Smaken blir best om pastinakken høstes seint. Høsting skjer på samme måte som gulrot. Skånsom håndtering og en kort sårhelingsperiode (10-12 °C og opptørking av overflaten) før nedkjøling kan bedre holdbarheten av pastinakk. De beste lagringsforholdene er 0-2 °C og høy luftfuktighet. Brå vekslinger i lagertemperatur kan lett føre til kondens og påfølgende råteskader.

Kilde: Bama og Urtekilden.